Tordis Dahl-Bentzen

Det er noe mismodig ved sommerens, for ikke å si høstens endelikt, som nå er på trappene. De fleste fluer har funnet veien til sitt lune hi, der de kan drømme søte drømmer om solfylte dager. Men her er det én stakkars liten flue som har besluttet seg for å fortsette sin urolige dans.

Jeg sitter her, med hodet dypt begravet i mine egne tanker, og der – surringen av den irriterende, småkåte fluen som har bestemt seg for å bli min uvelkomne følgesvenn. Den svever irritabelt rundt meg, som om den er på en viktig misjon. Hver gang den nærmer seg ansiktet mitt, har jeg en uimotståelig trang til å slå den vekk. Er det ikke typisk? Å ha en så uforholdsmessig stor irritasjon fra et så lite vesen?

Det er som om fluen har fått det for seg at mitt rom er dens personlige rike, uavhengig av årstiden. Den sirkler rundt meg som en uinvitert gjest som nekter å dra, selv om festen har ebbet ut. Jeg kan nesten høre den hånle av meg; som om den utfordrer meg til å ta tak i denne situasjonen. Tror jeg gir etter for mitt fristende behov…å knuse den mot veggen. Men på en måte er det også fascinerende – denne lille skapningen lever sitt liv, uanfektet av været og årstidens gang, mens jeg sitter og lar meg irritere over dens tilstedeværelse.

Så jeg prøver å ignorere den, men hver gang jeg løfter blikket er den der. Høres det ikke ut som en dårlig horrorfilm? «Fluen som aldri dør.» Tror den gleder seg over min frustrasjon og at det er den som gir den sin livskraft.

Likevel, her sitter jeg – mer irritert enn noen gang – og lurer på hvorfor i all verden akkurat denne fluen har valgt meg som sitt mål.

… den dagen min far hentet flagget fra der det hadde ligget gjemt i 5 år. Et sted i kjørebrua inne på låven.

…den dagen min far spikret flagget fast til en hesjestaur som han festet til mønet på fjøstaket.

…den dagen 10-åringen tenkte at det var slutt med miner som rak rundt i havet.

Der ble det hengende… det norske flagg. I vær og vind fra alle kanter, dager og netter, uker… i pur glede. Helt trygge var vi nok ikke, i frykt for skyting fra festninga (eg. Kystfort) på Dønnes. Men når man ikke har flagget på flere år, så må det være lov å gjøre til gangs.

Gården på Tomeidet, med Dønna tvers over fjorden.

Jeg vet ikke helt – men kanskje lilleskogen til naboen er en eventyrskog. Jeg har aldri vært der. Men naboen vår er verdensmester i naboskap, og han sa det var greit å hogge seg et tre.
Så nå har vi et lykkelig tre, et tre som har fått lov å vokse opp blant venner av alle kategorier. Lunt mellom småkratt og bjørkestammer. Skjermet for storm og store snømengder har det vokst seg til å bli en to-tre meter, spinkel stamme og tynne grener.

Jeg elsker det treet.

Det minner meg om barndommen på Tomma. Min far tok hest og slede og dro for å hente juletre, gjerne dagen før lille-julaften. Han hadde et lite plantefelt med gran, det var hverken edel- eller sitka, bare rett og slett god gammeldags gran.
Han valgte alltid det styggeste treet han kunne finne, det som ikke kunne brukes til noe annet.

Lillejulaften ble treet frisert, det ble boret hull i stammen og satt inn grener der det behøvdes. Og sim sala bim! Juleaften ble døra til stuen åpnet og ungene fikk slippe inn. Det var fyr i den fine ovnen og juletreet sto der i sin neddempede skrud. Gledelig jul!

EN GLIDELÅS OG 3-4 KNAPPER…

Det regnet. Svarte, tunge skyer hang nedover blokkhus-takene på andre side av veien. Vanligvis ville jeg ha ønsket at de falt ned med et plask, og etterlatt himmelen blå og klar. Men ikke akkurat denne dagen.

Det skyldtes den nye regnkåpa!

Den var hvit og av ekte plast, skinnende blank og stilig. Da jeg kjøpte den var den sammenbrettet i en hard firkant og lå i en klar plastpose. Forsiktig ble den brettet ut mens en overveldende, kjemisk lukt spredte seg i rommet. Den tok helt pusten fra meg, stakk i nesen og fikk øynene til å renne.

Pent på en kleshenger ble den plassert i yttergangen til avdunsting i noen dager. Ofte var jeg og tok den i øyesyn, den var en vakker kreasjon der den hang. Ikke bare hvit, noen sirkler her og der på størrelse med tefat var erstattet med gjennomsiktig pastellfarget plast, rosa, grønn, blå…

Paraply i samme stil hadde jeg fra før, helt blank plast. Veldig praktisk når man måtte senke den ned foran ansiktet. Et par korte hvite àla seilerstøvler hadde jeg også.

Så kom dagen…

Det var ikke helt likegyldig hva man hadde under et delvis gjennomsiktig plagg. Jeg prøvde med en brunrutete kjole, men det ble helt ødeleggende for pastellene. Valget falt på det lyseste som fantes i garderoben, men som slett ikke harmonerte med senvinter-temeraturen denne dagen. Allikevel hadde jeg en god og behagelig følelse i kroppen da jeg gikk ut døra og forlot huset.
Jeg følte meg vel med mitt eget speilbilde. Oppslått paraply i høre hånd, og den obligatoriske veska over venstre arm. Jeg likte ikke den veska som var av hard, brun, krokodilleinspirert plast. Den hadde metallbøyler støpt inn i plasten og en tamp med smekklås som kunne holde den lukket. Type jordmor-taske som ikke kunne bæres over skulderen.

Målet var å kjøpe en glidelås og noen knapper.

Det var såpeglatt! Regn, sludd, regn, vind og mer regn i flere dager hadde glasert alt som var. Enkelte steder var det litt grus og andre steder noe gresstuster. Med en smule varsomhet, var det mulig å skli fra sandkorn til sandkorn ned gjennom byen. Men kommet fram til den siste nedoverbakken, en snarvei mot sentrum, der….blankere is har ingen opplevd. Hit rakk ikke kommunens strøbiler, og det ville heller ikke hjulpet. Vannet rant som bekker mellom steiner og hull og man var prisgitt sin egen skjebne.

Det gikk som det måtte gå. Jeg raste ned bakken, sidelengs og baklengs med paraplyen høyt hevet og et sterkt grep i veska hvor lommeboka var. Isvannet hadde funnet veien på innsiden av regnkåpa, og rant nå ut i nakken. Det var ikke mulig å få stoppet, heller ikke å gjøre seg usynlig. Men på en måte skjedde usynlig-gjøringa inne i mitt eget hode, så ved enden av bakken fikk jeg samlet meg. Jeg rettet ryggen og gikk videre som om ingenting hadde skjedd.

Helt til jeg oppdaget at min usynlige paraply som jeg fremdeles og elegant bar høyt hevet…der var bare spilene igjen. Resten hadde vinden tatt.

Det er sommer! En gørr kjedelig sommer. 1951-sommer.
Et år i metropolen Mo i Rana gjør noe med ens syn på livet. På Lurøy var det i beste fall bygdekinoen som rak innom av og til. Var vi bønnfallende nok, hente det de lot musikken stå på en times tid i etterkant, så man fikk seg en svingom. Ellers var det å sitte i kjøkkenkroken når de andre hadde lagt seg, og tyvlytte på radioen. Den sto på ei hylle der på veggen. Mest var det Arne Bendiksen med Davy Crocket. Kurt Foss og Reidar Bøe: Blåveispiken og De nære ting. Eller snurre på søkeren til Luxemburg dukket opp på kortbølgen. Det var noe annet selv om det knitret og spraket i eteren, Fats Domino: Blueberry Hill, eller Bye,bye love med Everly Brothers. For ikke å snakke om selve lykken: Lois Armstrong og uforglemmelige What a wonderful World, den langsomme bassen, jazzpianoet i bakgrunnen…og den hese vidunderlig stemmen.

På Mo hadde «svenska synden» akkurat rullet over grensen.

Ønsket meg sommerjobb, men det var ikke sjans i havet. Jeg har tidligere skrevet om potetferie i åkrene hans Konrad, men slikt noe hadde jeg vokst fra. Og nå var det sommer…har jeg sagt det?

Men så dukket det allikevel opp en mulighet!
Riddervold Pettersen, landhandleri og fiskemottak skulle ta i mot sild for salting, og trengte ganere. Oh, du wonderfulle world…
Læringskurven var bratt. Hovedregelen var at all sild måtte ganes før salting. Hadde den åte i seg skulle den fullganes, dvs hodekappes og magetrekkes. Høres ikke tiltalende ut, men sild var penger da som nå, og etter ferien var det tilbake til Mo med alle dens fristelser, i første rekke kino. Billetten kostet 2 kr for skole-elever.

Silda ble losset i kasser, hel- og halvtønner sto stablet inn mot bryggeveggen og saltet befant seg inne på brygga. Pettersen gikk rundt og instruerte og så var vi klar til innsats. Silda skulle sorteres etter størrelse under ganing, og det måtte gjøres nøyaktig, 4-5-6 streks eller hva han nå sa.

Svenska synden var ikke noe for Pettersen. «Hon dansade en sommar» med Ulla Jacobsen og Folke Sundquist var en film om ungdom, for ungdom. Den første i sitt slag, i alle fall på Mo. Aberet var 16-års grensen og jeg var et par mnd. for ung, men det hjalp å blunke til billett-kontrolløren.

For at silda mest mulig skal beholde sitt naturlige utseende, også som ferdig produkt, er det nødvendig at den er pent og fagmessig flolagt i tønnen, sa han…Pettersen. Jeg tenkte mest på Ulla Jacobson, hvordan føltes det å ha vist fram brystene sine på film…ikke bare til oss på Mo men til hele den vide verden. Jeg rødmet på hennes vegne.

Ved flolegging skal hodene vende mot tønnestaven, sa han. Ulla Jacobson og Folke Sundquist lå med hodene tett sammen etter å ha nakenbadet i en romantisk innsjø.

Det nyttes så mange midtsild i floen at det ikke blir noen åpning…Nei, mellom de to i filmen var det så visst ingen plass for midtsild.

Som nevnt skal skadelig mage-innhold fjernes, det gjelder magesekk og tarmer, og isteren om det er nødvendig… one summer of happines i sildetønner og slo på Lurøykaiet var ikke det verste, når man kunne drømme seg langt inn i det livet som ennå var så spennende uoppdaget, fjerne horisonter og en strekning som skulle fylles med ens eget liv.

Pettersen kontrollerte jevnlig, han smattet og smattet på sitt vis og kom med sine kommentarer…et par hodesild ved begge ender av hver flo, vil støtte opp flørne, javel…Jeg var i tankene langt inn i neste skoleår med utsikt til kanskje litt romantikk i kinomørket. Men først var det slått-festen på ungdomshuset. Sildepengene skulle brukes til nytt kjolestoff, og etter en natt ved symaskinen lå verden for ens føtter. For Kjerstin i filmen fikk sommerfesten et tragisk utfall.

Silda legges i tønnen med ryggen ned, skrålagt. På toppen av tønnen vendes siste flo med ryggen opp. Det må dog legges stavsild så kjøttet ikke kommer i direkte berøring med tønnestaven. Ei tønne med pent flolagt sild uten noe press eller etterfylling skal inneholde ca. 85 kg.
What a wonderful World!

Gamle minner er artig å ha.
På den tiden av året når bladene faller, og skogen farges i rød-gule nyanser. Når høsten for alvor har markert sin gjenkomst, når drømmen om sol og varme fremstår som en visjon: potetferie!
Skole-elever fikk fri for å hjelpe bøndene med innhøstningen, tenker jeg her var i 13-14 årsalderen. Lønn: fri kost.
Jeg og noen til ble utplassert hos Konrad. Han var ingen storbonde, men hadde i alle fall to potetåkre, en på hver side av veien.
Det jeg husker best fra denne jobben, er Konrads filosofiske forestilling om pauser. Det har nærmest blitt et mantra som har forfulgt meg hele livet, utnytt dødtiden! Sikkert til irritasjon for familie, og ikke minst kolleger.
Jeg siterer han mer enn gjerne: No går vi i den ainner åkern og tar opp mens vi kvil oss.
Bedre kan det ikke sies!

Vi bodde på Tomeide, på gården min far var født fram til 1945. Der hadde vi såkalt talestasjon, om noen ville snakke med en av de andre i bygda, kom det beskjed til oss om at vedkommende måtte melde seg for samtale klokka sånn og sånn. Og en i huset måtte løpe med beskjed.
Men vi hadde også Poståpneri….eller, det var vel kanskje å ta litt hardt i. Postmannen kom en gang i uka syklende de 10 kilometrene fra Husby. Om vinteren måtte han gå på ski regner jeg med, sikker er jeg ikke men hvordan skulle han ellers komme fram? Posten til alle i bygda ble levert hos oss, men om det skulle betales for oppkrav eller kjøpes frimerker og lignende, måtte vedkommende selv møte opp. Vanlig utgående brevpost ble lagt i ei eske som hadde sin plass på kjøkkenhylla, innholdet ble plukket opp av postmannen når han ankom. Enkelt og greit.
Men foranledningen til den historien jeg vil fortelle, er min mors yngre søster som fremdeles bodde hos foreldrene heime på Onøy. Hun pleide av og til å være rakarjente hos oss i perioder av slottonna. At det kom fremmenjente til bygda skjedde ikke for ofte, i tillegg ei smellvakker ei. Tenker det var mange ungkarer som fikk problemer med fortøyninga. Ut på høsten en dag ramlet det et enslig brev ned i utposten. Det ble liggende der i sin ensomhet til plutselig pappa og hans yngre bror fikk øye på det. Håndskriften ville de ha kjent igjen blandt millioner. Ka f… De var i ferd med å sprekke av nysgjerrighet, hva kunne den karen ha i sinnet ved å skrive til dama? De surret rundt den strategiske eska som fluer rundt hestelorten. Snudde og vendte på brevet, hva kunne han ha skrevet om?

Poståpneriet var i ferd med å bli poståpneri i klartekst. Men så fikk de gudskjelov en god ide’, de skulle gjennomlyse brevet! De la det mot vindusglasset..nei, ingenting å se. Holdt ei tent parafinlampe bak uten at det hjalp nevneverdig. Men så endelig…lommelykta! De dro brevet fram og tilbake, frem og tilbake helt inntil lykteglasset, og klarte til slutt å tyde disse bevingede ord: Nu skal jig tage pennen uti min hånd, for at dyppe den i mit blækhus, og skrive nogle ord til dig. For jig, for jig har blitt så glad i dig, mens du var her i sommer.

Men dampen… eller lokalbåten som man også sier, enten det nå var Haarek eller en annen traver, og selv om de ikke hadde den minste eksotiske snert og heller ikke vakte oppstandelse, var det utenkelig å ikke stå der når den klappet til kai. Hva skulle vi der? Stå og henge og se på sildetønner som ble lastet, tomme melkespann (transport-spann) kom i land og ble byttet med fulle. Fiskekasser det rant is-vann fra når de hang der og dinglet, vi var innhyllet i lukten av eksos, fisk, sjø og tang. Aldri så vi en frukt-kasse eller noe som lignet. Heller ikke grønnsaker og slike ting. Men om vi hadde en heldig dag ble kanskje ei ku heist i land, eller om bord for å sendes til slakteriet. Og bare ikke tro at det var uten spenning, for dekksgutta sto og passet på at alt gikk som det skulle. Ei ku som blir heist opp til langt over bakken er ganske vettskremt, og det gir seg utslag i utrolig løs mage under trykk. Såååå….
Vi visste alltid hvem som reiste og hvem som kom. Om noen hadde vært på sykehuset i Sandnessjøen og kom levende tilbake, hadde vi i alle fall en positiv nyhet å ta med heim. Pettersen med sin post-sekk hjalp oss å holde kontakt med slekt og venner, en gang kom han i land med mitt første kjærlighetsbrev. De som var uheldige fikk ei regning eller to.
Disse timene på Lurøykaia var av stor verdi i en barndom med veldig få impulser utenfra. Radio og aviser var absolutt ikke barne-tilpasset, ikke noe annet heller som jeg kan komme på. Og selv om lokalbåtene ikke var de store hendelser, fikk vi et lite pust av noe utenom vår egen lille hverdag.
Dekksgutta ja! Med bryl-sleik og Tiedemanns gul i pappeske på baklomma. Kasjettlue og glorete skjerf i halsen. Det kunne jo hende at der var en nykommer, en du ikke hadde sett trynet på tidligere, uke etter uke. Og om han nå ikke var fra Sleneset eller Kvitvær eller Kvarøya og sånne kjedelige plasser, så kanskje det var en Sandnessjø-væring. Gosj…! Noe å bite seg merke i for ettertiden. Man ble litt mer oppmerksom på hullet i skotuppen, prøvde å skjule det ved å stå på sin egen fot, dra håret bak øret og sette nesen opp. Litt varmere i kroppen selv i austavinds-rokk. Akk ja sann, et tut i fløyta til avgang det var det hele. Så var han vekk for alltid. For alltid!

«Dere gir bare lite når dere gir noe av deres eiendeler. Det er først når dere gir noe av dere selv, at dere virkelig gir. Kalid Gibran

Onkel Anfinn`s patefon.

Han var min mors onkel, men han ble kalt onkel Anfinn av hele familien. Jeg kan ikke vite hva han tenkte da han gav meg denne spilledåsen, men jeg tror det måtte føles som å gi noe av seg selv.

Helt tilbake til så langt jeg kan huske, beundret jeg grammofonen og ønsket at den var min, eller at jeg i det minste hadde en som lignet. Oppdratt som jeg var til ikke å drive tigging av noe slag, må jeg allikevel ha hatt et kroppsspråk som ikke var til å misforstå. Men det skulle gå mange år inn i voksen alder, før Anfinn tok sin Emma med seg i enerom til en seriøs prat, en gang jeg var på besøk, og resultat ses på bildet her.

Den bærer sterkt preg av å ha vært flittig brukt. Trakta er bulkete og vanskelig å feste, og selv om den ikke ser det minste mobil ut, har den gjort tjeneste som musikkanlegg både her og der langs norskekysten. Tidligere eier fortalte om en omflakkende tilværelse, både på storsilda, feitsilda, lofotfiske og sikkert andre steder. Det kunne gå både måneder og år uten at han visste hvor den befant seg, men den dukket alltid opp før eller siden.

Jeg fikk også overta platesamlinga hans. 5-6 steinkaker, som man sier. En liten men god vals med Ungarsk Rheinlænder på den andre siden, med trekkspill-viritiuos Henry Erichsen. En annen var Tout Paris Vals nr 1 og nr 2 av Waldteufel. Waldteufel var født i Alsace i 1837. Fra 25-års alderen var han hoffball-direktør i Paris og keisereinne Eugenies kammerpianist. Men han dugde like godt, og kanskje bedre som komponist med flere valser, og ble satt pris på så vel i fiskebåter som i keiserinne-kammer.

Anfinn skrøt veldig av at grammofonen hadde dobbel fjærkasse, men han glemte å si at den ene fjæra var av. Man må derfor sveive med forsiktighet. I bunnen av den fine kassen lå det, foruten ei eske med noen få grammofonstifter, en sammenbrettet Adresseavis med gotisk skrift, hele eksemplaret. Den hadde noen få brune flekker, noen dråper olje som hadde oppnådd denne fargen etter etter å ha ligget på samme sted i mange 10-år.

En gang kom jeg i kontakt med en pelementmaker som tilbød seg å fikse fjæra. Det klarte han ikke, men han satte andre spor etter seg – han kastet avisen!

Tenk om denne spilledåsen kunne snakke. Hvor mange låvedanser og bryggedanser har den ikke vært med på. I avkroker og lange fjordarmer hvor adspredelsene var ytterst få, var sjansen til å få seg en svingom på slitte kaiplanker noe som trakk både unge, og ikke fullt så unge over bakker og berg. Da ble kasjettlua hengt på knaggen for noen muntre timer, og frem fra kofferter kom både kvitskjorter og konfirmasjonsdresser. Finskoene som sjelden var i bruk, klemte både foran og bak. Luften fyltes av musikk, det var tonene fra Tout Paris Vals som strømmet ut av trakta. Litt raskere takt når man akkurat hadde trukket opp fjæra, kanskje…men roligere mot slutten. Fnisende og rødmende ungjenter fikk fiskergutten til å glemme både gnagsnår og slitne armer. Lukten av sjø og tang og fisk blandet seg med svettelukt, hårkrem og Nivea, – den vidunderlige Niveakremen fra den runde, blå blikkesken.

Men for å få litt sus i serken, som han sa, pleide gutta å være godt utrustet med et spesielt pulver. Det ble fremstilt av tørket brennmanet som ble knust til et fint mel, til bruk i påkommende tilfelle. Påkommende tilfelle var i særdeleshet bryggedanser. Dette pulveret utløste en intens og langvarig kløe om du var så uheldig å komme i berøring med det. Så derfor strødde de det på kai-plankene. Etter noen omdreininger etter både Tout 1 og Tout 2 og hvirvlende sommerskjørt, begynte det å virke. Sa han… onkel Anfinn.

https://www.facebook.com/notes/%C3%B8ystein-bentzen/da-onkel-anfinn-ble-torturert/10152987309482762/