Kategori: Ukategorisert

Nylig tok to av mine tippoldebarn , bare fem og åtte år gamle, den modige flyturen fra Oslo til Kirkenes for å besøke sin kjære farmor. Det var en reise som fikk meg til å tenke på min egen barndom, da jeg på samme alder forlot Tomma for å besøke min tante i Mo i Rana. Det var sommeren 1944. Jeg hadde også en tre år yngre søster å holde øye med. Om hvordan verden har endret seg siden den gang…men minner om eventyrlige reiser og familiebånd forblir tidløse.

Vi forlot hjemmet på Tomeide med hest og vogn, og turen til dampskipskaia i Husby tok like lang tid som mine tippoldebarn brukte på å komme halvveis til Kirkenes.

Båtens avgangstid var tidlig ettermiddag, og vi ville være framme neste morgen. Vi hadde planlagt å ha god tid, men pappa satt der sammen med oss så lenge, uanfektet av min reisefeber som jeg forsøkte å holde i sjakk. Ikke så mye spennende å se på, som vi ikke hadde sett før. Noen tyske soldater i uniform, tomme fiskekasser i høye stabler, nøter, lukt av tang, fisk, og tran blandet seg med måkeskrik…

Pappa tok oss ombord og fant lugaren hvor vi skulle sove, når den tid kom. DS Haarek hadde jeg reist med mange ganger. Den var bygget i 1867 ved Nylands verksted i Kristiania, for Helgelandske dampskipselskap as, og seilte for selskapet under hele krigen. Kapasitet 75 passasjerer. Speed 9 knop.

Sommerdagen lå flatt utover havet, gudskjelov. Så behøvde jeg ikke å tenke på sjøsjuke. Da vi forlot Husby kunne jeg se landskapet som speilet seg i vannet, forsvinne bak oss. Første anløp var Løkta, en stor omvei. Den eneste underholdning var å sitte på dekk og følge medpassasjerene, noen gubber i svarte kasjettluer og et par damer. Ingen som lignet på Henry Rinnan som jeg hadde hørt mye snakk om heime. De sa han var spion.
Og soldatene, naturligvis…

Det tok tid å komme seg til neste stopp, Nesna. Sola hadde kommet lenger ned på himmelen og kvelden nærmet seg. Da vi sto der ved rekka og så Nesna forsvinne, begynte hjemlengselen å melde seg, verst var det for min søster. -No går ho mamma på sommarfjøsen, hulket hun fram.
Båten sneglet seg videre mens vi spiste veimaten vår. Det var tid for køya. På toalettet var det alltid veldig sterk lukt av amoniakk og salmiakk eller noe, og jeg syntes lukta forfulgte meg inn på lugaren.
Under dyna kom tankene. Jeg lå i helspenn og lyttet etter fremmede lyder, vel vitende om at det kunne være tyske miner drivende i sjøen. Hornminer ble de kalt. Jeg hadde sommerfugler i magen og prikking i både armer og bein. Lyder var det nok av, en dunkende motor, kjetting som skramlet og ramlet, gods ble losset og lastet. Det var ikke mye fred å få.
Mye av tiden ble jeg sittende ved ko-øyet og titte ut i sommernatta. Fulgte med på anløpene for se hvor vi befant oss. Var vi kommet så langt som til Hemnesberget, hente det at det ble en avstikker til Finneidfjord, og kanskje helt til Vallabotn, og så tilbake til Hemnesberget. Det var foresten ingen liten avstikker.
Det var flere anløp inn gjennom Ranfjorden, før vi endelig kunne bli møtt av tante på Meyer-kaia i Mo.

De dagene vårt besøk varte, var ikke uten spenning. Det luktet til og med annerledes enn heime på gården. Vi var med tante og handlet på «kopen», kjøpe-brød. Bakeriet var adskilt fra resten av butikken med dør. Derfra var en ny dør som førte oss til fiskeavdelingen.

Men det som gjorde sterkest inntrykk var allikevel russefangene, når de kom marsjerende. Strengt bevoktet av tyske soldater med gevær. Folk prøvde å stikke til de en brødbit, eller annet spiselig, bare det ikke ble oppdaget.

På den lange turen heim, hadde vi følge med tante og hennes femårige datter.
På øverste dekk der vi satt, var det også noe dekkslast. Bl.a en del kasser med grønnsaker som skulle til festninga på Dønna. Det var jo veldig fristende, og i et ubevoktet øyeblikk fikk tante lirket ut litt blomkål til oss, fra en sprukket kasse. Kanskje det ikke var så ubevoktet allikevel, for straks var de der, soldatene. Og vi måtte levere tyvegodset fra oss!

Men vi var alle enige om, at det hadde vært en fin tur.

Fiskeribølgen

Mussa på stampen

Fiskeribølgen…det er ikke en naturkatastrofe det er snakk om, en slags monster-tsunami som kaster mann og mus, for ikke å snakke om båt og fangst langt opp i åkeren.

Nei, det er den streken på radiopanelet som befinner seg nest ytterst, i alle fall i min tid. Et frekvensbånd mellom kringkastingens mellombølge og tradisjonell kortbølge.

For å lytte på fiskeribølgen måtte man være stødig på fingeren, og da kunne man kanskje, mellom spraking og sus og bølgebrus, finne en menneskelig stemme. En som var på tur til Lofoten og som ikke hadde fått med seg trekket til lilt-puta. Fortvilet sendte han sitt budskap uti eteren: om noen hører meg så gi beskjed til kjerringa…

Eller: vi ligg no her utfør ho Beret på Kaie, mor i nøden, kjært barn har mange navn, men det var en landhandel på Dønna. Der lå de i blankstilla og ventet på silda.

Men i den vanlige radiosendingen fra NRK, fikk vi fiskerimeldinger fra Bergen hver dag. De ble lest opp mellom nyhetene og Oslo Børs…nittenfemtifem, kjøper nittiåtte og en halv, to og en halv prosent nittenførtiseks og nittenførtisju…

Og fiskerimeldingen om nattstått bruk og åtte skjepper mussa på stampen. Det var veldig interessant å få med seg. Fattigfolk spiste kokte poteter mens lyttet til fiskerimeldingen.

Man fikk vite om fangster av alle slag, på alle hav. Linefiske på Jennegga og dra på Lopphavet for noen fagster på Grunnspildra.

Lurer på hva folk i dag ville sagt hvis innspurten i 5-mila i Kollen, hadde blitt avbrutt av fiskerimeldingen.

Men det var jo greit å utvide sin horisont, Norge er jo en fiskerinasjon, snurrevad og juksa, gangvad, line og… har du foresten hørt om Thunnus Thynnus Thynnus? Ikke jeg heller!

Det er noe mismodig ved sommerens, for ikke å si høstens endelikt, som nå er på trappene. De fleste fluer har funnet veien til sitt lune hi, der de kan drømme søte drømmer om solfylte dager. Men her er det én stakkars liten flue som har besluttet seg for å fortsette sin urolige dans.

Jeg sitter her, med hodet dypt begravet i mine egne tanker, og der – surringen av den irriterende, småkåte fluen som har bestemt seg for å bli min uvelkomne følgesvenn. Den svever irritabelt rundt meg, som om den er på en viktig misjon. Hver gang den nærmer seg ansiktet mitt, har jeg en uimotståelig trang til å slå den vekk. Er det ikke typisk? Å ha en så uforholdsmessig stor irritasjon fra et så lite vesen?

Det er som om fluen har fått det for seg at mitt rom er dens personlige rike, uavhengig av årstiden. Den sirkler rundt meg som en uinvitert gjest som nekter å dra, selv om festen har ebbet ut. Jeg kan nesten høre den hånle av meg; som om den utfordrer meg til å ta tak i denne situasjonen. Tror jeg gir etter for mitt fristende behov…å knuse den mot veggen. Men på en måte er det også fascinerende – denne lille skapningen lever sitt liv, uanfektet av været og årstidens gang, mens jeg sitter og lar meg irritere over dens tilstedeværelse.

Så jeg prøver å ignorere den, men hver gang jeg løfter blikket er den der. Høres det ikke ut som en dårlig horrorfilm? «Fluen som aldri dør.» Tror den gleder seg over min frustrasjon og at det er den som gir den sin livskraft.

Likevel, her sitter jeg – mer irritert enn noen gang – og lurer på hvorfor i all verden akkurat denne fluen har valgt meg som sitt mål.

… den dagen min far hentet flagget fra der det hadde ligget gjemt i 5 år. Et sted i kjørebrua inne på låven.

…den dagen min far spikret flagget fast til en hesjestaur som han festet til mønet på fjøstaket.

…den dagen 10-åringen tenkte at det var slutt med miner som rak rundt i havet.

Der ble det hengende… det norske flagg. I vær og vind fra alle kanter, dager og netter, uker… i pur glede. Helt trygge var vi nok ikke, i frykt for skyting fra festninga (eg. Kystfort) på Dønnes. Men når man ikke har flagget på flere år, så må det være lov å gjøre til gangs.

Gården på Tomeidet, med Dønna tvers over fjorden.

Jeg vet ikke helt – men kanskje lilleskogen til naboen er en eventyrskog. Jeg har aldri vært der. Men naboen vår er verdensmester i naboskap, og han sa det var greit å hogge seg et tre.
Så nå har vi et lykkelig tre, et tre som har fått lov å vokse opp blant venner av alle kategorier. Lunt mellom småkratt og bjørkestammer. Skjermet for storm og store snømengder har det vokst seg til å bli en to-tre meter, spinkel stamme og tynne grener.

Jeg elsker det treet.

Det minner meg om barndommen på Tomma. Min far tok hest og slede og dro for å hente juletre, gjerne dagen før lille-julaften. Han hadde et lite plantefelt med gran, det var hverken edel- eller sitka, bare rett og slett god gammeldags gran.
Han valgte alltid det styggeste treet han kunne finne, det som ikke kunne brukes til noe annet.

Lillejulaften ble treet frisert, det ble boret hull i stammen og satt inn grener der det behøvdes. Og sim sala bim! Juleaften ble døra til stuen åpnet og ungene fikk slippe inn. Det var fyr i den fine ovnen og juletreet sto der i sin neddempede skrud. Gledelig jul!

EN GLIDELÅS OG 3-4 KNAPPER…

Det regnet. Svarte, tunge skyer hang nedover blokkhus-takene på andre side av veien. Vanligvis ville jeg ha ønsket at de falt ned med et plask, og etterlatt himmelen blå og klar. Men ikke akkurat denne dagen.

Det skyldtes den nye regnkåpa!

Den var hvit og av ekte plast, skinnende blank og stilig. Da jeg kjøpte den var den sammenbrettet i en hard firkant og lå i en klar plastpose. Forsiktig ble den brettet ut mens en overveldende, kjemisk lukt spredte seg i rommet. Den tok helt pusten fra meg, stakk i nesen og fikk øynene til å renne.

Pent på en kleshenger ble den plassert i yttergangen til avdunsting i noen dager. Ofte var jeg og tok den i øyesyn, den var en vakker kreasjon der den hang. Ikke bare hvit, noen sirkler her og der på størrelse med tefat var erstattet med gjennomsiktig pastellfarget plast, rosa, grønn, blå…

Paraply i samme stil hadde jeg fra før, helt blank plast. Veldig praktisk når man måtte senke den ned foran ansiktet. Et par korte hvite àla seilerstøvler hadde jeg også.

Så kom dagen…

Det var ikke helt likegyldig hva man hadde under et delvis gjennomsiktig plagg. Jeg prøvde med en brunrutete kjole, men det ble helt ødeleggende for pastellene. Valget falt på det lyseste som fantes i garderoben, men som slett ikke harmonerte med senvinter-temeraturen denne dagen. Allikevel hadde jeg en god og behagelig følelse i kroppen da jeg gikk ut døra og forlot huset.
Jeg følte meg vel med mitt eget speilbilde. Oppslått paraply i høre hånd, og den obligatoriske veska over venstre arm. Jeg likte ikke den veska som var av hard, brun, krokodilleinspirert plast. Den hadde metallbøyler støpt inn i plasten og en tamp med smekklås som kunne holde den lukket. Type jordmor-taske som ikke kunne bæres over skulderen.

Målet var å kjøpe en glidelås og noen knapper.

Det var såpeglatt! Regn, sludd, regn, vind og mer regn i flere dager hadde glasert alt som var. Enkelte steder var det litt grus og andre steder noe gresstuster. Med en smule varsomhet, var det mulig å skli fra sandkorn til sandkorn ned gjennom byen. Men kommet fram til den siste nedoverbakken, en snarvei mot sentrum, der….blankere is har ingen opplevd. Hit rakk ikke kommunens strøbiler, og det ville heller ikke hjulpet. Vannet rant som bekker mellom steiner og hull og man var prisgitt sin egen skjebne.

Det gikk som det måtte gå. Jeg raste ned bakken, sidelengs og baklengs med paraplyen høyt hevet og et sterkt grep i veska hvor lommeboka var. Isvannet hadde funnet veien på innsiden av regnkåpa, og rant nå ut i nakken. Det var ikke mulig å få stoppet, heller ikke å gjøre seg usynlig. Men på en måte skjedde usynlig-gjøringa inne i mitt eget hode, så ved enden av bakken fikk jeg samlet meg. Jeg rettet ryggen og gikk videre som om ingenting hadde skjedd.

Helt til jeg oppdaget at min usynlige paraply som jeg fremdeles og elegant bar høyt hevet…der var bare spilene igjen. Resten hadde vinden tatt.

Det er sommer! En gørr kjedelig sommer. 1951-sommer.
Et år i metropolen Mo i Rana gjør noe med ens syn på livet. På Lurøy var det i beste fall bygdekinoen som rak innom av og til. Var vi bønnfallende nok, hente det de lot musikken stå på en times tid i etterkant, så man fikk seg en svingom. Ellers var det å sitte i kjøkkenkroken når de andre hadde lagt seg, og tyvlytte på radioen. Den sto på ei hylle der på veggen. Mest var det Arne Bendiksen med Davy Crocket. Kurt Foss og Reidar Bøe: Blåveispiken og De nære ting. Eller snurre på søkeren til Luxemburg dukket opp på kortbølgen. Det var noe annet selv om det knitret og spraket i eteren, Fats Domino: Blueberry Hill, eller Bye,bye love med Everly Brothers. For ikke å snakke om selve lykken: Lois Armstrong og uforglemmelige What a wonderful World, den langsomme bassen, jazzpianoet i bakgrunnen…og den hese vidunderlig stemmen.

På Mo hadde «svenska synden» akkurat rullet over grensen.

Ønsket meg sommerjobb, men det var ikke sjans i havet. Jeg har tidligere skrevet om potetferie i åkrene hans Konrad, men slikt noe hadde jeg vokst fra. Og nå var det sommer…har jeg sagt det?

Men så dukket det allikevel opp en mulighet!
Riddervold Pettersen, landhandleri og fiskemottak skulle ta i mot sild for salting, og trengte ganere. Oh, du wonderfulle world…
Læringskurven var bratt. Hovedregelen var at all sild måtte ganes før salting. Hadde den åte i seg skulle den fullganes, dvs hodekappes og magetrekkes. Høres ikke tiltalende ut, men sild var penger da som nå, og etter ferien var det tilbake til Mo med alle dens fristelser, i første rekke kino. Billetten kostet 2 kr for skole-elever.

Silda ble losset i kasser, hel- og halvtønner sto stablet inn mot bryggeveggen og saltet befant seg inne på brygga. Pettersen gikk rundt og instruerte og så var vi klar til innsats. Silda skulle sorteres etter størrelse under ganing, og det måtte gjøres nøyaktig, 4-5-6 streks eller hva han nå sa.

Svenska synden var ikke noe for Pettersen. «Hon dansade en sommar» med Ulla Jacobsen og Folke Sundquist var en film om ungdom, for ungdom. Den første i sitt slag, i alle fall på Mo. Aberet var 16-års grensen og jeg var et par mnd. for ung, men det hjalp å blunke til billett-kontrolløren.

For at silda mest mulig skal beholde sitt naturlige utseende, også som ferdig produkt, er det nødvendig at den er pent og fagmessig flolagt i tønnen, sa han…Pettersen. Jeg tenkte mest på Ulla Jacobson, hvordan føltes det å ha vist fram brystene sine på film…ikke bare til oss på Mo men til hele den vide verden. Jeg rødmet på hennes vegne.

Ved flolegging skal hodene vende mot tønnestaven, sa han. Ulla Jacobson og Folke Sundquist lå med hodene tett sammen etter å ha nakenbadet i en romantisk innsjø.

Det nyttes så mange midtsild i floen at det ikke blir noen åpning…Nei, mellom de to i filmen var det så visst ingen plass for midtsild.

Som nevnt skal skadelig mage-innhold fjernes, det gjelder magesekk og tarmer, og isteren om det er nødvendig… one summer of happines i sildetønner og slo på Lurøykaiet var ikke det verste, når man kunne drømme seg langt inn i det livet som ennå var så spennende uoppdaget, fjerne horisonter og en strekning som skulle fylles med ens eget liv.

Pettersen kontrollerte jevnlig, han smattet og smattet på sitt vis og kom med sine kommentarer…et par hodesild ved begge ender av hver flo, vil støtte opp flørne, javel…Jeg var i tankene langt inn i neste skoleår med utsikt til kanskje litt romantikk i kinomørket. Men først var det slått-festen på ungdomshuset. Sildepengene skulle brukes til nytt kjolestoff, og etter en natt ved symaskinen lå verden for ens føtter. For Kjerstin i filmen fikk sommerfesten et tragisk utfall.

Silda legges i tønnen med ryggen ned, skrålagt. På toppen av tønnen vendes siste flo med ryggen opp. Det må dog legges stavsild så kjøttet ikke kommer i direkte berøring med tønnestaven. Ei tønne med pent flolagt sild uten noe press eller etterfylling skal inneholde ca. 85 kg.
What a wonderful World!

Gamle minner er artig å ha.
På den tiden av året når bladene faller, og skogen farges i rød-gule nyanser. Når høsten for alvor har markert sin gjenkomst, når drømmen om sol og varme fremstår som en visjon: potetferie!
Skole-elever fikk fri for å hjelpe bøndene med innhøstningen, tenker jeg her var i 13-14 årsalderen. Lønn: fri kost.
Jeg og noen til ble utplassert hos Konrad. Han var ingen storbonde, men hadde i alle fall to potetåkre, en på hver side av veien.
Det jeg husker best fra denne jobben, er Konrads filosofiske forestilling om pauser. Det har nærmest blitt et mantra som har forfulgt meg hele livet, utnytt dødtiden! Sikkert til irritasjon for familie, og ikke minst kolleger.
Jeg siterer han mer enn gjerne: No går vi i den ainner åkern og tar opp mens vi kvil oss.
Bedre kan det ikke sies!