Det er sommer! En gørr kjedelig sommer. 1951-sommer.
Et år i metropolen Mo i Rana gjør noe med ens syn på livet. På Lurøy var det i beste fall bygdekinoen som rak innom av og til. Var vi bønnfallende nok, hente det de lot musikken stå på en times tid i etterkant, så man fikk seg en svingom. Ellers var det å sitte i kjøkkenkroken når de andre hadde lagt seg, og tyvlytte på radioen. Den sto på ei hylle der på veggen. Mest var det Arne Bendiksen med Davy Crocket. Kurt Foss og Reidar Bøe: Blåveispiken og De nære ting. Eller snurre på søkeren til Luxemburg dukket opp på kortbølgen. Det var noe annet selv om det knitret og spraket i eteren, Fats Domino: Blueberry Hill, eller Bye,bye love med Everly Brothers. For ikke å snakke om selve lykken: Lois Armstrong og uforglemmelige What a wonderful World, den langsomme bassen, jazzpianoet i bakgrunnen…og den hese vidunderlig stemmen.
På Mo hadde «svenska synden» akkurat rullet over grensen.
Ønsket meg sommerjobb, men det var ikke sjans i havet. Jeg har tidligere skrevet om potetferie i åkrene hans Konrad, men slikt noe hadde jeg vokst fra. Og nå var det sommer…har jeg sagt det?
Men så dukket det allikevel opp en mulighet!
Riddervold Pettersen, landhandleri og fiskemottak skulle ta i mot sild for salting, og trengte ganere. Oh, du wonderfulle world…
Læringskurven var bratt. Hovedregelen var at all sild måtte ganes før salting. Hadde den åte i seg skulle den fullganes, dvs hodekappes og magetrekkes. Høres ikke tiltalende ut, men sild var penger da som nå, og etter ferien var det tilbake til Mo med alle dens fristelser, i første rekke kino. Billetten kostet 2 kr for skole-elever.
Silda ble losset i kasser, hel- og halvtønner sto stablet inn mot bryggeveggen og saltet befant seg inne på brygga. Pettersen gikk rundt og instruerte og så var vi klar til innsats. Silda skulle sorteres etter størrelse under ganing, og det måtte gjøres nøyaktig, 4-5-6 streks eller hva han nå sa.
Svenska synden var ikke noe for Pettersen. «Hon dansade en sommar» med Ulla Jacobsen og Folke Sundquist var en film om ungdom, for ungdom. Den første i sitt slag, i alle fall på Mo. Aberet var 16-års grensen og jeg var et par mnd. for ung, men det hjalp å blunke til billett-kontrolløren.
For at silda mest mulig skal beholde sitt naturlige utseende, også som ferdig produkt, er det nødvendig at den er pent og fagmessig flolagt i tønnen, sa han…Pettersen. Jeg tenkte mest på Ulla Jacobson, hvordan føltes det å ha vist fram brystene sine på film…ikke bare til oss på Mo men til hele den vide verden. Jeg rødmet på hennes vegne.
Ved flolegging skal hodene vende mot tønnestaven, sa han. Ulla Jacobson og Folke Sundquist lå med hodene tett sammen etter å ha nakenbadet i en romantisk innsjø.
Det nyttes så mange midtsild i floen at det ikke blir noen åpning…Nei, mellom de to i filmen var det så visst ingen plass for midtsild.
Som nevnt skal skadelig mage-innhold fjernes, det gjelder magesekk og tarmer, og isteren om det er nødvendig… one summer of happines i sildetønner og slo på Lurøykaiet var ikke det verste, når man kunne drømme seg langt inn i det livet som ennå var så spennende uoppdaget, fjerne horisonter og en strekning som skulle fylles med ens eget liv.
Pettersen kontrollerte jevnlig, han smattet og smattet på sitt vis og kom med sine kommentarer…et par hodesild ved begge ender av hver flo, vil støtte opp flørne, javel…Jeg var i tankene langt inn i neste skoleår med utsikt til kanskje litt romantikk i kinomørket. Men først var det slått-festen på ungdomshuset. Sildepengene skulle brukes til nytt kjolestoff, og etter en natt ved symaskinen lå verden for ens føtter. For Kjerstin i filmen fikk sommerfesten et tragisk utfall.
Silda legges i tønnen med ryggen ned, skrålagt. På toppen av tønnen vendes siste flo med ryggen opp. Det må dog legges stavsild så kjøttet ikke kommer i direkte berøring med tønnestaven. Ei tønne med pent flolagt sild uten noe press eller etterfylling skal inneholde ca. 85 kg.
What a wonderful World!