Tordis Dahl-Bentzen

Vi bodde på Tomeide, på gården min far var født fram til 1945. Der hadde vi såkalt talestasjon, om noen ville snakke med en av de andre i bygda, kom det beskjed til oss om at vedkommende måtte melde seg for samtale klokka sånn og sånn. Og en i huset måtte løpe med beskjed.
Men vi hadde også Poståpneri….eller, det var vel kanskje å ta litt hardt i. Postmannen kom en gang i uka syklende de 10 kilometrene fra Husby. Om vinteren måtte han gå på ski regner jeg med, sikker er jeg ikke men hvordan skulle han ellers komme fram? Posten til alle i bygda ble levert hos oss, men om det skulle betales for oppkrav eller kjøpes frimerker og lignende, måtte vedkommende selv møte opp. Vanlig utgående brevpost ble lagt i ei eske som hadde sin plass på kjøkkenhylla, innholdet ble plukket opp av postmannen når han ankom. Enkelt og greit.
Men foranledningen til den historien jeg vil fortelle, er min mors yngre søster som fremdeles bodde hos foreldrene heime på Onøy. Hun pleide av og til å være rakarjente hos oss i perioder av slottonna. At det kom fremmenjente til bygda skjedde ikke for ofte, i tillegg ei smellvakker ei. Tenker det var mange ungkarer som fikk problemer med fortøyninga. Ut på høsten en dag ramlet det et enslig brev ned i utposten. Det ble liggende der i sin ensomhet til plutselig pappa og hans yngre bror fikk øye på det. Håndskriften ville de ha kjent igjen blandt millioner. Ka f… De var i ferd med å sprekke av nysgjerrighet, hva kunne den karen ha i sinnet ved å skrive til dama? De surret rundt den strategiske eska som fluer rundt hestelorten. Snudde og vendte på brevet, hva kunne han ha skrevet om?

Poståpneriet var i ferd med å bli poståpneri i klartekst. Men så fikk de gudskjelov en god ide’, de skulle gjennomlyse brevet! De la det mot vindusglasset..nei, ingenting å se. Holdt ei tent parafinlampe bak uten at det hjalp nevneverdig. Men så endelig…lommelykta! De dro brevet fram og tilbake, frem og tilbake helt inntil lykteglasset, og klarte til slutt å tyde disse bevingede ord: Nu skal jig tage pennen uti min hånd, for at dyppe den i mit blækhus, og skrive nogle ord til dig. For jig, for jig har blitt så glad i dig, mens du var her i sommer.

Men dampen… eller lokalbåten som man også sier, enten det nå var Haarek eller en annen traver, og selv om de ikke hadde den minste eksotiske snert og heller ikke vakte oppstandelse, var det utenkelig å ikke stå der når den klappet til kai. Hva skulle vi der? Stå og henge og se på sildetønner som ble lastet, tomme melkespann (transport-spann) kom i land og ble byttet med fulle. Fiskekasser det rant is-vann fra når de hang der og dinglet, vi var innhyllet i lukten av eksos, fisk, sjø og tang. Aldri så vi en frukt-kasse eller noe som lignet. Heller ikke grønnsaker og slike ting. Men om vi hadde en heldig dag ble kanskje ei ku heist i land, eller om bord for å sendes til slakteriet. Og bare ikke tro at det var uten spenning, for dekksgutta sto og passet på at alt gikk som det skulle. Ei ku som blir heist opp til langt over bakken er ganske vettskremt, og det gir seg utslag i utrolig løs mage under trykk. Såååå….
Vi visste alltid hvem som reiste og hvem som kom. Om noen hadde vært på sykehuset i Sandnessjøen og kom levende tilbake, hadde vi i alle fall en positiv nyhet å ta med heim. Pettersen med sin post-sekk hjalp oss å holde kontakt med slekt og venner, en gang kom han i land med mitt første kjærlighetsbrev. De som var uheldige fikk ei regning eller to.
Disse timene på Lurøykaia var av stor verdi i en barndom med veldig få impulser utenfra. Radio og aviser var absolutt ikke barne-tilpasset, ikke noe annet heller som jeg kan komme på. Og selv om lokalbåtene ikke var de store hendelser, fikk vi et lite pust av noe utenom vår egen lille hverdag.
Dekksgutta ja! Med bryl-sleik og Tiedemanns gul i pappeske på baklomma. Kasjettlue og glorete skjerf i halsen. Det kunne jo hende at der var en nykommer, en du ikke hadde sett trynet på tidligere, uke etter uke. Og om han nå ikke var fra Sleneset eller Kvitvær eller Kvarøya og sånne kjedelige plasser, så kanskje det var en Sandnessjø-væring. Gosj…! Noe å bite seg merke i for ettertiden. Man ble litt mer oppmerksom på hullet i skotuppen, prøvde å skjule det ved å stå på sin egen fot, dra håret bak øret og sette nesen opp. Litt varmere i kroppen selv i austavinds-rokk. Akk ja sann, et tut i fløyta til avgang det var det hele. Så var han vekk for alltid. For alltid!

«Dere gir bare lite når dere gir noe av deres eiendeler. Det er først når dere gir noe av dere selv, at dere virkelig gir. Kalid Gibran

Onkel Anfinn`s patefon.

Han var min mors onkel, men han ble kalt onkel Anfinn av hele familien. Jeg kan ikke vite hva han tenkte da han gav meg denne spilledåsen, men jeg tror det måtte føles som å gi noe av seg selv.

Helt tilbake til så langt jeg kan huske, beundret jeg grammofonen og ønsket at den var min, eller at jeg i det minste hadde en som lignet. Oppdratt som jeg var til ikke å drive tigging av noe slag, må jeg allikevel ha hatt et kroppsspråk som ikke var til å misforstå. Men det skulle gå mange år inn i voksen alder, før Anfinn tok sin Emma med seg i enerom til en seriøs prat, en gang jeg var på besøk, og resultat ses på bildet her.

Den bærer sterkt preg av å ha vært flittig brukt. Trakta er bulkete og vanskelig å feste, og selv om den ikke ser det minste mobil ut, har den gjort tjeneste som musikkanlegg både her og der langs norskekysten. Tidligere eier fortalte om en omflakkende tilværelse, både på storsilda, feitsilda, lofotfiske og sikkert andre steder. Det kunne gå både måneder og år uten at han visste hvor den befant seg, men den dukket alltid opp før eller siden.

Jeg fikk også overta platesamlinga hans. 5-6 steinkaker, som man sier. En liten men god vals med Ungarsk Rheinlænder på den andre siden, med trekkspill-viritiuos Henry Erichsen. En annen var Tout Paris Vals nr 1 og nr 2 av Waldteufel. Waldteufel var født i Alsace i 1837. Fra 25-års alderen var han hoffball-direktør i Paris og keisereinne Eugenies kammerpianist. Men han dugde like godt, og kanskje bedre som komponist med flere valser, og ble satt pris på så vel i fiskebåter som i keiserinne-kammer.

Anfinn skrøt veldig av at grammofonen hadde dobbel fjærkasse, men han glemte å si at den ene fjæra var av. Man må derfor sveive med forsiktighet. I bunnen av den fine kassen lå det, foruten ei eske med noen få grammofonstifter, en sammenbrettet Adresseavis med gotisk skrift, hele eksemplaret. Den hadde noen få brune flekker, noen dråper olje som hadde oppnådd denne fargen etter etter å ha ligget på samme sted i mange 10-år.

En gang kom jeg i kontakt med en pelementmaker som tilbød seg å fikse fjæra. Det klarte han ikke, men han satte andre spor etter seg – han kastet avisen!

Tenk om denne spilledåsen kunne snakke. Hvor mange låvedanser og bryggedanser har den ikke vært med på. I avkroker og lange fjordarmer hvor adspredelsene var ytterst få, var sjansen til å få seg en svingom på slitte kaiplanker noe som trakk både unge, og ikke fullt så unge over bakker og berg. Da ble kasjettlua hengt på knaggen for noen muntre timer, og frem fra kofferter kom både kvitskjorter og konfirmasjonsdresser. Finskoene som sjelden var i bruk, klemte både foran og bak. Luften fyltes av musikk, det var tonene fra Tout Paris Vals som strømmet ut av trakta. Litt raskere takt når man akkurat hadde trukket opp fjæra, kanskje…men roligere mot slutten. Fnisende og rødmende ungjenter fikk fiskergutten til å glemme både gnagsnår og slitne armer. Lukten av sjø og tang og fisk blandet seg med svettelukt, hårkrem og Nivea, – den vidunderlige Niveakremen fra den runde, blå blikkesken.

Men for å få litt sus i serken, som han sa, pleide gutta å være godt utrustet med et spesielt pulver. Det ble fremstilt av tørket brennmanet som ble knust til et fint mel, til bruk i påkommende tilfelle. Påkommende tilfelle var i særdeleshet bryggedanser. Dette pulveret utløste en intens og langvarig kløe om du var så uheldig å komme i berøring med det. Så derfor strødde de det på kai-plankene. Etter noen omdreininger etter både Tout 1 og Tout 2 og hvirvlende sommerskjørt, begynte det å virke. Sa han… onkel Anfinn.

https://www.facebook.com/notes/%C3%B8ystein-bentzen/da-onkel-anfinn-ble-torturert/10152987309482762/