Nylig tok to av mine tippoldebarn , bare fem og åtte år gamle, den modige flyturen fra Oslo til Kirkenes for å besøke sin kjære farmor. Det var en reise som fikk meg til å tenke på min egen barndom, da jeg på samme alder forlot Tomma for å besøke min tante i Mo i Rana. Det var sommeren 1944. Jeg hadde også en tre år yngre søster å holde øye med. Om hvordan verden har endret seg siden den gang…men minner om eventyrlige reiser og familiebånd forblir tidløse.
Vi forlot hjemmet på Tomeide med hest og vogn, og turen til dampskipskaia i Husby tok like lang tid som mine tippoldebarn brukte på å komme halvveis til Kirkenes.
Båtens avgangstid var tidlig ettermiddag, og vi ville være framme neste morgen. Vi hadde planlagt å ha god tid, men pappa satt der sammen med oss så lenge, uanfektet av min reisefeber som jeg forsøkte å holde i sjakk. Ikke så mye spennende å se på, som vi ikke hadde sett før. Noen tyske soldater i uniform, tomme fiskekasser i høye stabler, nøter, lukt av tang, fisk, og tran blandet seg med måkeskrik…
Pappa tok oss ombord og fant lugaren hvor vi skulle sove, når den tid kom. DS Haarek hadde jeg reist med mange ganger. Den var bygget i 1867 ved Nylands verksted i Kristiania, for Helgelandske dampskipselskap as, og seilte for selskapet under hele krigen. Kapasitet 75 passasjerer. Speed 9 knop.
Sommerdagen lå flatt utover havet, gudskjelov. Så behøvde jeg ikke å tenke på sjøsjuke. Da vi forlot Husby kunne jeg se landskapet som speilet seg i vannet, forsvinne bak oss. Første anløp var Løkta, en stor omvei. Den eneste underholdning var å sitte på dekk og følge medpassasjerene, noen gubber i svarte kasjettluer og et par damer. Ingen som lignet på Henry Rinnan som jeg hadde hørt mye snakk om heime. De sa han var spion.
Og soldatene, naturligvis…
Det tok tid å komme seg til neste stopp, Nesna. Sola hadde kommet lenger ned på himmelen og kvelden nærmet seg. Da vi sto der ved rekka og så Nesna forsvinne, begynte hjemlengselen å melde seg, verst var det for min søster. -No går ho mamma på sommarfjøsen, hulket hun fram.
Båten sneglet seg videre mens vi spiste veimaten vår. Det var tid for køya. På toalettet var det alltid veldig sterk lukt av amoniakk og salmiakk eller noe, og jeg syntes lukta forfulgte meg inn på lugaren.
Under dyna kom tankene. Jeg lå i helspenn og lyttet etter fremmede lyder, vel vitende om at det kunne være tyske miner drivende i sjøen. Hornminer ble de kalt. Jeg hadde sommerfugler i magen og prikking i både armer og bein. Lyder var det nok av, en dunkende motor, kjetting som skramlet og ramlet, gods ble losset og lastet. Det var ikke mye fred å få.
Mye av tiden ble jeg sittende ved ko-øyet og titte ut i sommernatta. Fulgte med på anløpene for se hvor vi befant oss. Var vi kommet så langt som til Hemnesberget, hente det at det ble en avstikker til Finneidfjord, og kanskje helt til Vallabotn, og så tilbake til Hemnesberget. Det var foresten ingen liten avstikker.
Det var flere anløp inn gjennom Ranfjorden, før vi endelig kunne bli møtt av tante på Meyer-kaia i Mo.
De dagene vårt besøk varte, var ikke uten spenning. Det luktet til og med annerledes enn heime på gården. Vi var med tante og handlet på «kopen», kjøpe-brød. Bakeriet var adskilt fra resten av butikken med dør. Derfra var en ny dør som førte oss til fiskeavdelingen.
Men det som gjorde sterkest inntrykk var allikevel russefangene, når de kom marsjerende. Strengt bevoktet av tyske soldater med gevær. Folk prøvde å stikke til de en brødbit, eller annet spiselig, bare det ikke ble oppdaget.
På den lange turen heim, hadde vi følge med tante og hennes femårige datter.
På øverste dekk der vi satt, var det også noe dekkslast. Bl.a en del kasser med grønnsaker som skulle til festninga på Dønna. Det var jo veldig fristende, og i et ubevoktet øyeblikk fikk tante lirket ut litt blomkål til oss, fra en sprukket kasse. Kanskje det ikke var så ubevoktet allikevel, for straks var de der, soldatene. Og vi måtte levere tyvegodset fra oss!
Men vi var alle enige om, at det hadde vært en fin tur.
